Arten er dokumentert eller antatt å være etablert med reproduserende bestand i Norge
Gubbeskjegg forekommer som to raser i Norge. Barskogsområder på Østlandet og Midt-Norge er kjerneområde for hovedrasen (ssp. sarmentosa), som vanligvis vokser som epifyttisk på bartrær. Kystrasen (ssp. vexillifera) vokser på eksponerte berg i lyngheier og fjell. Gubbeskjegg er en relativt vanlig art, særlig i barskog, men mye tyder på at den har svært reduserte populasjoner i områder med intensivt skogbruk. Historisk har den også blitt desimert av luftforurensning. Den har i dag små og fragmenterte populasjoner i hele Østfold, Vestfold, store deler av Akershus og ellers sørlige, lavereliggende deler av Østlandet. Arten har fremdeles store og livskraftige forekomster i mellomboreal og nordboreal skog, særlig i områder med høy andel gammel granskog som ikke er konvertert til bestandsskogbruk. Den er derfor ikke betraktet som truet. Antagelig har arten økologisk optimum på gamle trær i relativt glissen skog. Dessuten bruker arten trolig lang tid på å spre seg fra eldre skogbestand og etablere seg godt i yngre bestand. Derfor vil en eventuelt omlegging av skogbruket, med en betydelig økning av andelen lukkede hogster trolig virke positivt (slik intensjonene i Levende Skog standard er). Imidlertid foreligger det foreløpig (i 2010) ingen statistikk som viser en slik omlegging av skogbruksmetoder. Bedret luftkvalitet virker også positivt. Gubbeskjegg kan egentlig ses på som en indikatorart på en velutviklet og normalt hjemmehørende epifyttisk lavflora i barskog på lave og midlere boniteter. Når gubbeskjegg forsvinner er det også mange andre arter som forsvinner.