Rød skogfrue (Cephalanthera rubra) vurderes som sterkt truet (EN), en nedgradering fra 2006 da den ble vurdert som kritisk truet (CR). Vurderingen bygger på at arten har et lite forekomst- og individtall og i hvert fall tidligere markert tilbakegang. Årsaken til endring mellom 2006 og 2010 er sikring av et betydelig antall av forekomstene innen naturreservater som forvaltes med hensyntaken til arten, og en handlingsplan med årviss oppfølging og overvåking (se Hanssen & Bratli 2009). En (svakt) positiv utvikling kan spores de siste 4 årene (Hanssen & Bratli 2009: 21), men det er for tidlig å si at arten er sikret i Norge.
Rød skogfrue er knyttet til kalkfuruskog og beslektet vegetasjon (kalk-rasmark, skogkanter) på Sørøstlandet fra Op Jevnaker sør til AA Gjerstad, med bare én forekomst øst for Oslofjorden (Øf Aremark, se Båtvik 2001). Utbredelse, økologi og populasjonsstatus er oppsummert av Hanssen (1996) og Hanssen & Bratli (2009). Arten har ca. 20 intakte eller trolig intakte forekomster, mens 15-18 forekomster er forsvunnet eller trolig forsvunnet, vesentlig ved skogsdrift og nedbygging. På noen lokaliteter opptrer arten årvisst, mens den på andre lokaliteter bare er observert en eneste gang eller opptrer sporadisk. Den er langlevd flerårig, og det er trolig at jordstengelen svært mange år ikke setter overjordsskudd. I DNs handlingsplan er den totale populasjon i 2005 telt til 71 skudd fordelt på 25 individer, av disse 62 % innen en populasjon. Tilsvarende var 79 % (20) av alle kjente populasjoner individfattige med 1-3 individer. I 2008 ble det totalt talt 190 skudd på 15 lokaliteter, av disse 141 fertile (Hanssen & Bratli 2009). Hanssen & Bratli anslår antallet registrerte genetiske planter (genets) til 41 i 2008 (en økning fra 25 i 2005). Under D-kriteriet i rødlistevurderingen er antallet fertile skudd, og ikke genets, lagt til grunn. Arten er fredet. Den omtales med kart hos Fægri & Danielsen (1996).
Rød skogfrue er alt vesentlig europeisk, med noen små delområder i Nordvest-Afrika og Kaukasus. De norske forekomstene er europeisk nordgrense.