Kvitmure (Drymocallis rupestris) vurderes som kritisk truet (CR) fordi den bare er kjent fra tre ørsmå forekomster i Oslofjord-området, med få individer, og til dels i sterkt utsatte og nedbygde områder. Arten har vært kjent fra trolig åtte forekomster i Norge, alle på baserikt grunnlende i Oslofjordområdet: Øf Moss (oppdaget 2005, én plante), Ak Nesodden (dokumentert til 2001, tre små populasjoner), Asker (dokumentert til 2002, flere små bestander), Bærum (sist sett 1957, uvisst om indigen), og fire i Oslo (Lilletøyen 1800-tallet, Rodeløkka 1800-tallet, Ekeberg fram til 1937, og Tåsen fram til nå, sist observert med 4 planter). Arten er dyrket opp av frø fra Tåsen-populasjonen og innplantet på den gamle lokaliteten på Ekeberg i 1990 (Stabbetorp & Wesenberg1990). Her er den i ferd med å gjenoppbygge en populasjon. Arten omtales med kart hos Fægri & Danielsen (1996), men mye data er kommet til siden den behandlingen.
Kvitmure er ellers nokså vidt utbredt i Europa og ved Middelhavet i Nordvest-Afrika og i Vest-Asia. Forekomstene i Norge er isolerte, noe nord for den ellers kjente nordgrensa. De norske forekomstene knytter seg til et belte av forekomster over Sør-Sverige fra nord i Kalmar til Dalsland. Det er imidlertid liten mulighet for rekruttering fra svenske forekomster på grunn av ugunstig berggrunn for arten i Dalsland - Østfold.